Gjesteblogging

– Men jeg har da aldri drept noen

Dagens gjesteblogger hos JoinGame er Thomas Wold, stipendiat ved Psykologisk institutt ved NTNU. Innlegget er tidligere publisert på bloggen gladwold.blogspot.com:

-Jeg spiller WoW,COD 2 (…) jeg har aldri følt behov for og vinne eller drepe noen (…) jeg er en veldig snill spiller.

Dette skrev en ivrig dataspiller i debattfeltet en gang jeg ble intervjuet av NRK om effekt av voldelige dataspill.

Mange som spiller dataspill eller ser voldelige filmer føler seg ofte mistenkeliggjort, og vil gjerne forklare at de aldri har drept noen og at de har mange venner. Og det er sant at det generelle bildet av dataspillere ikke stemmer overens med stereotypien av en utrent, asosial dumrian med voldelige tendenser.

Man har dokumentert en kortidseffekt på aggresjonsnivået, eller spenningsnivået om du vil, på ca 15 minutter. Det er jo litt av vitsen at spillene skal være spennende og få opp pulsen litt. En fotballkamp på TV kan ha samme effekten. Men det er kort sikt – og gir seg sjeldent utslag i voldsutøvelse, og får dermed ingen samfunnsmessig betydning. Jeg har for eksempel slått hardt i bordet og ropt etter gammel-erik da karakteren min ble drept på et meget irriterende tidspunkt i Metal Gear Solid, men ingen kom til skade.

Økt sjanse for aggressiv oppførsel

Psykologiprofessor Craig Anderson ledet en gruppe forskere i Japan og USA som har lagt fram en metastudie basert på 130 forskningsrapporter som omhandler barn og videospillvold. Resultatet fra analysen er at voldelige spill påvirker barn i alle aldersgrupper, av begge kjønn, og i både østlige og vestlige kulturer.

Utslagene er ikke store, men Anderson er krystallklar i sine konklusjoner om at voldelige dataspill øker sjansen for aggressiv oppførsel både på kort og lang sikt. Han påpeker også at dette er en risikofaktor for fremtidig aggresjon og negativt adferdsmønster som det er enklere for foreldre å ta tak i enn for eksempel genetikk og fattigdom (Anderson et. al 2010).

Anderson har tidligere publisert lignende metastudier om medievold, og funnene er omtrent det samme: De viser en liten, men signifikant sammenheng mellom bruk av voldelige dataspill og aggressive tanker og holdninger, og lavere grad av empati. Det nye er at de kan påvise langtidseffekter.

Sosiokulturelle forskjeller i effekt av media?

I artikkelen konkluderes med at det er et årsaksforhold mellom bruk av voldelige dataspill og voldelig atferd. Det utdypes ikke hva årsaksforholdet består i, og det ser ut til å være en uuttalt antagelse om at effekten vil være lik for alle. Det er en problematisk antagelse, som minner om den gamle effektforskningen basert på en stimulus-respons modell, hvor en ser for seg at likt stimuli gir lik respons hos ulike mennesker. Men mennesker er jo ulike, og reagerer ulikt. Vi vet mye om sosiokulturelle forskjeller i bruk av media, men vi vet ikke så mye om det også er sosiokulturelle forskjeller i effekt. For eksempel har vi store grupper med mennesker som har fått sin gode dose voldelig underholdning uten at de har blitt voldsforbrytere. Derfor vil det være interessant å se hvordan en stimulus, som voldelige dataspill, kan virke ulikt inn på ulike mennesker.

Pre-selektering

Anderson e. al konkluderer med at kjønn ikke har betydning for effekt. Grunnlaget for konklusjonen er ikke solid. Vi vet, og det innrømmes i artikkelen, at menn generelt er mer aggressiv i holdning og atferd enn kvinner, selv om det finnes mange unntak her. Vi vet også at menn i større grad enn kvinner velger aggressivt og voldelig medieinnhold. Dette gjelder også for dataspill.

Ergo har vi en vi en sterk pre-selektering: noen velger voldelig medieinnhold, mens andre velger å unngå det. Det i seg selv svekker ikke argumentet til Anderson et. al. Selv om du aktivt velger å spille voldelige dataspill, så betyr ikke det at det ikke har noen effekt. Men når noen velger voldelig medieinnhold, når det er så pre-selektert, vil det være interessant å undersøke om effektene også er pre-disponert, altså om noen personer er mer tilbøyelig til å bli påvirket i negativ retning enn andre.

..og pre-disponering

Er det personlighetstyper som er mer pre-disponert enn andre til å velge voldelig medieinnhold, og er disse samtidig pre-disponert for voldelig atferd? Det betyr ikke at det ikke er noen effekt, men det er mye som tyder på at effekten ikke er den samme for alle slags mennesker. Dette undervurderes av mange som forsker på medievold.

Men her også er det fallgruver. Hvis man tar utgangspunkt i at voldelig medieinnhold har ulik effekt på ulike mennesker, så kan man fort ende opp i en polemikk om at de andre er mer sårbare. Det har skjedd mange ganger før i medieforskningen, hvor man finner noen andre enn seg selv og fremholder disse som spesielt sårbare. Det har vært kvinner, det har vært unge, det har vært de med lav utdanning.

Vi har lang tradisjon for å peke på de som står under oss på en eller annen måte, og fremholde at disse menneskene må beskyttes for skadelig påvirkning fra voldelig medieinnhold. Jeg mener ikke å avvise konklusjonen om at voldelig dataspill har en effekt, men jeg vil problematisere om effekten er lik for alle, eller om det er pre-disponeringer som gjør at dataspill har ulik effekt på ulike mennesker.

Litteratur
Anderson, Craig., Ihori Nobuko, Brad J. Bushman, Hanah R. Rothstein, Akiko Shibuya, Edward L. Swing, Akira Sakamoto & Muniba Saleem (2010): Violent Video Game Effects on Aggression, Empathy, and Prosocial Beahvior in Eastern and Western Countries. A Meta-Analtyical Review. I: Psychological Bulletin Vol. 136, No. 2, 151-173

Wold, Thomas: – Men jeg har da aldri drept noen. I: Psykologisk tidsskrift, nr 2-2011.

Se også min blogg: GladWold: http://gladwold.blogspot.com/

Om gladwold

Phd-kandidat ved Psykologisk institutt, NTNU. Blogger om mediefag. Og litt vrøvl.

Diskusjon

3 kommentarer om “– Men jeg har da aldri drept noen

  1. Fint innlegg, men du kunne godt vært litt mer kritisk til Andersons metoder. Metastudier av den typen han har gjennomført er anvendelige innen naturvitenskapen, hvor man har standardiserte måleenheter, men langt mindre egnet innen samfunnsforskning. Sammenstilling av studier slik Anderson gjør har rett og slett store metodiske svakheter. Andersons studier har også grunnleggende svakheter når det gjelder operasjonalisering av begrepet vold, fordi han blander sammen aggresjon, aggressiv adferd og voldelig adferd. Det svenske medierådet har en kjapp gjennomgang av dette her: http://www.statensmedierad.se/Om-Statens-medierad/Kommenterat/Kommentar-datorspel-och-aggressivt-beteende/. Dette beskrives også mer utfyllende i NOVA-rapporten om medievold som kom i fjor, hvor de blant annet viser til at forskningslitteraturen opererer med 30 ulike måter å måle aggresjon på. Et annet kjent problem er at den store mengden kvantitative studier på dette området kun beskriver korrelasjon og ikke kausalitet, altså at studiene ikke kan vise om interesse for vold fører til økt bruk av medievold, eller motsatt.

    Skrevet av Faltin Karlsen (@Faltink) | 27. september 2011, 12:01
    • Hei Faltin, takk for innspill.

      Ulike definisjoner av medievold har vært et gjentagende problem, og har ofte vært farget av forskerens forutsetninger. Det har bidratt til at man overser hvordan publikum oppfatter voldsunderholdning ulikt, f.eks. hvordan kjernepublikummet oppfatter Pulp Fiction som en sjangerbevisst komedie, og ikke som en nifs skildring av organisert kriminalitet, for å ta et eksempel jeg ofte har brukt i undervisning. Slik vil det være med dataspill og, der noen kan definere bilspill som voldelige fordi man kan kræsje med vilje eller kaste bananskall etter motstanderen. Anderson går ikke gjennom hvilke definisjoner som benyttes i de ulike studiene han bruker.

      Et annet punkt er begrepet om aggresjon. Litt av poenget med mange dataspill er at spenningsnivået skal øke mens man spiller. Dette er som regel kortsiktig. Og kan like gjerne forekomme i sportsspill som i krigsspill. Økt aggresjonsnivå gir seg heller ikke automatisk utslag i aggressiv/voldelig handling, for de fleste skal det sterkere lut til for å overgå de sperrene de har mot voldelige handlinger. Jeg synes Anderson underslår dette poenget. Jeg tror det kan være interessant å se mer på hvordan ulike mennesker opplever medievolden ulikt, og om dette igjen innvirker på eventuelle effekter. Diskusjonen om korrelasjon og kausalitet antyder i hvert fall at folk har ulike pre-disposisjoner for å velge voldelige filmer/dataspill. Det antyder at folk opplever volden ulikt.

      Skrevet av gladwold | 27. september 2011, 13:40
  2. Jeg har sant nok ikke lest hele artikkelen, bare browset kjapt gjennom den, samt lest konklusjonen.

    Det bør jo være rimelig opplagt at folk har både ulike pre-disposisjoner, og at volden ikke alltid affekterer oss (jeg anser det som selvfølgelig at mange av oss er bevisst at spillet bare er et spill, og ikke føler noen aggresivitet når de f.eks. skyter på hverandre. Volden i Donald Duck er et annet eksempel).

    at de fleste av oss har en sperregrense for vold som er såpass høy at vi ikke utfører voldelige handlinger, dataspill eller ikke. Jeg ser imidlertid ingen klare holdepunkter for «…og det ser ut til å være en uuttalt antagelse om at effekten vil være lik for alle», og det er heller ikke en viktig eller relevant antagelse. Dersom én av oss blir voldelig av å spille voldsspill, så er det ille nok – det trengs f.eks. bare én terrorist for å skake opp et helt land. Aggresjon kan dessuten lede i mange uønskede handlinger, og ikke bare ren vold, så argumentet med at vi alle har en sperregrense for voldelige handlinger er også irrelevant.

    Metastudier er viktige selv om man mangler standardiserte måleenheter og undersøker rapporter med avvikende definisjoner – men det er selvfølgelig viktig at man avklarer slikt i sluttrapporten og er klar på hvilke usikkerhetsmomenter det kan føre til.

    Interessant å sammenligne med fotball – folk blir voldelige av fotball også … ref http://en.wikipedia.org/wiki/Football_War

    Uansett, personlig føler jeg at det er best å være føre-var – og jeg prøver så godt jeg kan å legge opp føringer på at mine barn spiller ikke-voldelige og pro-sosiale spill, og legger bort spillet dersom de begynner å oppføre seg eller uttale seg aggressivt.

    Skrevet av Tobias Brox | 28. september 2011, 14:43

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: